Bajonetter med sagtenner på bajonettryggen var populære fra rundt 1870-årene og fram til første verdenskrig. Sagtann-bajonetten ble sett på som et nyttig verktøy, etterhvert som skyttergrav-taktikken ble mer populær. Sagtennene var egnet til å fjerne piggtråd og vegetasjon. I tillegg til å benyttes til for eksempel vedsanking og amputasjoner.
Bajonetter med sagtenner ble ikke innført for å lage stygge sår, men som brukt som en sag.
I Norge finner vi igjen brukt av sagtenner i sappørsabel M/1905. Den ble først brukt av Ingeniørvåpenet. Etter 1912 ble den bruk av sanitetskompaniene og sykepleierne med betegnelse knivsag M/1912.
M/1905-sappørsabelen er en modifisert M/1860-bajonett, hvor utløserknappen er nedfilt slik at den ikke lengre kan monteres på et gevær. Bajonetten er kortet ned og bajonettryggen har fått sagtenner.
Sveisisk M/1914 Pionér-bajonett (sagtann) produsert av Hans Steiner
Det ble spesielt produsert mange sagtann-bajonetter i Tyskland og Sveits. Tyskland produserte spesielt mange under første verdenskrig. I løpet av første verdenskrig ble sagtann-bajonetten upopulær, fordi britisk propaganda fortalte at bruk av den var ikke var human. Det ble fortalt at britiske og franske soldater ville torturere og drepe fanger som hadde sagtann-bajonetter. Fra 1917 begynte tyskerene derfor å fjerne sagtennene fra eksisterende bajonetter, og nye sagtann-bajonetter ble ikke lengre produsert.
